Reisebrev fra India, sommeren 2007

Lang weekend i ”det gyldne triangel”
Delhi – Agra – Jaipur.
Vi valgte enkleste vei: Kristiansund – Oslo – Helsinki – New Delhi.
På vei ut til flyplassen satt jeg på ferga fra Tustna og leste i Aftenposten. En liten notis forteller at uønskede pikebarn fortsatt begraves levende i enkelte deler av India. Er dette et tema på ministrenes turer til India?
Det var blitt natt da vi landet i Delhi.
På vei inn til Delhi ble vi møtt av en enorm lastebiltrafikk. Disse bilene får kun kjøre på natten, fikk vi høre.
Det tar nesten en time å kjøre til sentrum. Delhi er en by med 15 millioner innbyggere.
På veien opplevde vi unge piker bærende på små barn som legger ansiktet mot bilvinduet. De signaliserer sult og peker megetsigende på munnen.
På fortauet ser jeg flere store, særdeles fargerike bylter som viser seg å være sovende mennesker. ”Streethotels”, sier sjåføren. Folk som kommer inn fra landsbygda, men som ikke har råd til ordinært hotell. Opplegget er originalt – og gjestene kan få servert mat, om de ønsker, fortsetter sjåføren.
Foran hotellet står uniformskledde herrer i stram givakt og får meg til å føle meg både liten og betydelig. Det hilses militært når jeg passerer dem. Jøss, tenker jeg, dette er kanskje litt vel mye av det gode?

Delhi i all hast.
Vi blir tatt med til hindu- og Sikhtempler, moskeer og katolske kirker og til store gravmonumenter. Det gjør inntrykk å stå ved Mahatma Gandhis monument.
Folk står der lenge i stillhet. Gandhi er blitt en hellig mann. Jeg tenker på Einstein som sa at kommende generasjoner vil finne det vanskelig å tro at et slikt stort menneske har vært blant oss i kjøtt og blod.
Jeg blir fraktet gjennom Gamle Delhi i rikschaw. Strømledninger henger tett over gaten. Kuer og sykler og menneskemasser. En kvinner løper desperat etter oss. Hun bærer på et lite barn. Jeg har ingen penger for øyeblikket og føler meg fortvilet. Hvordan finner man ut av dette?

Agra – Taj Mahal
Etter lunsj i Delhi går veien videre til Agra. Jeg har fått klar beskjed om at jeg må se Taj Mahal, som bare noen dager før er blitt kåret til Verdens menneskegjorte Underverk nr. 1!
På veien til ’det store underet’ mellom Delhi og Agra, ser vi mye elendighet. Folk sitter i sin egen skitt. Det er vått og gjørmete, monsunen har herjet i mer enn en måned.
Apekatter, kyr, geiter, hunder løper fritt omkring og holder hastigheten på bilen på ”behagelig” lavt nivå.

I all hast blir vi loset inn. Rundt meg har jeg massevis av unge gutter som vil selge meg postkort og bøker. Gutter som burde vært på skolen, men med foreldre som ikke kan sende dem dit.
Naturligvis blir jeg overveldet av Taj Mahal. Klassifiseringen som verdens vakreste byggverk er utvilsomt velfortjent. Her er alt hvitt og i harmoni. Beundrere tar seg en pust. Man føler ro og alt er skjønnhet.

Ute på gaten er jeg igjen fritt vilt. Jeg gir opp ideen om å vandre litt til fots og ber sjåføren kjøre meg til hotellet. I det jeg setter meg på hotellsengen tar et voldsomt uvær løs. Det blir stadig kraftigere og trærne ser ut som de tar sikte på å bli brukket.
De klarer seg. Jeg ser dem knapt i sandstormen, men snart avløses alt av et kraftig regnvær. Det er monsuntid i Nord-India. I doggen på hotellværelset aner jeg konturene av den ene guden etter den andre. De har fulgt meg fra morgenens templer. Jeg forteller senere på kvelden en inder at jeg så elefantguden på vinduet. Han nikker alvorlig og sier helt naturlig at dette er et godt tegn! Det betyr rikdom og suksess!

Tidlig neste morgen til Jaipur.
Mer elendighet på veiene. Jeg skal se fyrstepalassene, må vite.
Det er vått etter regnværet. Enkelte steder er veien ufremkommelig. Dyrekadavre er yndet føde for andre dyr der de ligger langs veien. Der borte i de små landsbyene bor de prostituerte, sier guiden. Der finnes slike landsbyer over hele India.
Guiden hadde nettopp fortalt at hjemme i Agra har han sin egen ku. Vi har et stort hus og plass til en ku, forteller han stolt. Kuen ga meg et godt blikk da jeg forlot den i morges. Den får pleie hver eneste morgen og gir melk til hele familien. Alle rettroende hinduer ofrer til kua hver eneste dag. Kua er vårt helligste dyr. Vi dreper ikke kuene våre. Når de ikke gir mer melk får de gå fritt omkring.
Turen til Jaipur blir mildt sagt ’ hårreisende’ – overalt mennesker, hunder og vannbøfler som drar på sine tunge laster. I tillegg tungtrafikk og mennesker som krysser ’motorveien’ til Rajastans hovedstad, nær sagt hvor og når som helst


Framme i Jaipur.
Sightseeing i palassene. Elefanttur opp til slottet som selvfølgelig ligger i høyden med utsikt over byen. Stakkars elefant! Jeg som trodde at elefanten var et hellig dyr!
Jeg tenkte på Ganesha med sitt elefanthode og som er den mest populære av alle hinduguder. Den store lykkebringeren som jeg hadde møtt! Oppe på slottsplassen besvimer elefanten like etter at jeg har forlatt den. Store mengder mennesker flokker seg omkring den. Det er 40 grader Celsius.
Jeg blir tatt inn i palasset og får høre om Maharajaens luksuriøse liv. På veien tilbake til byen kjører vi forbi fire elefanter. De har det bedre nå, sier sjåføren. De behøver bare å gå opp til palasset fire ganger per dag. Før var det ingen slik begrensning. Jeg sier at elefantene burde få slippe. Gi dem et plaskebasseng!
Tilbake i Jaipur blir jeg dratt inn i et produksjonslokale/en butikk .
– Du kan ta med deg 50 gjester og vi kan sy klær etter mål til hver og en av dem, og alle kan få levert sine nye klær tre timer senere. Levert på hotellet.
Jeg går fra rom til rom og ser mye kreativt. Jo visst, her står man på – og det er ikke tvil om at nordmenn med penger kan få alt hva hjertet begjærer.
Uten penger er du lite verdt, med mindre du velger pilegrimens vei og setter deg til rette ved Ganges bredder som hellig mann.
Skulle jeg overleve i dette landet måtte guruløsningen også bli min. Aldri har jeg ønsket mer å bli kvitt mine ynkelige eiendeler enn akkurat i disse dagene i ” det gyldne triangel”
Etter fire netter i India bærer det ut til flyplassen igjen. Underveis fra Jaipur punkterer bilen. En far og hans sønn hjelper oss med å skifte dekk. Som belønning for arbeidet får de 20 rupies av sjåføren, ca 5 norske kroner!
- Det var ikke mye, kommenterer jeg.
- Disse menneskene bor på landet. Her bruker de ingenting, får jeg vite.

Raskt inn til Delhi sentrum før vi drar ut til flyplassen. Vi passerer skyskrapere, arkitektoniske perler, som langt overgår det jeg er vant til å se fra Berlin. Jeg aner konturene av det økonomiske miraklet som utspiller seg oppe i all elendigheten. Mumbai og Bangalore koker i suksess. Og alle verdens land står i kø for å skaffe seg billige indiske ingeniører og IT folk.
Inne i Delhi forsøker jeg meg igjen på en liten gå-tur. En skopusser kaster seg over mine sko. – Jeg trenger ikke skopuss, forsøker jeg meg. Han peker på skoene mine. - - - Denne er jo dekket av apeskitt! Gudene skal vite hvordan han fikk til dette! Han setter i gang med å pusse.
- Hva koster dette, spør jeg. - 500 rupies, svarer han.
- det kan jeg ikke gi deg..
- Hvor mye har du å gi da?
- Jeg har bare 100 rupies igjen (ca 20 n kr)
Han ser olmt på meg. - Tror du jeg er en tigger? Jeg er en skopusser! Han får sine 100 og jeg går min vei med en halvpusset sko.
Sjåføren venter og som et siste farvel ønsker vi en stopp ved India Gate. Delhis triumfbue. Vi nærmer oss monumentet med raske skritt og plutselig står en vakker sari-kledd indisk kvinne foran oss.
Før vi vet ordet av det har hun festet et indisk flagg på klærne våre.
- Jeg er lærer. Jeg samler inn penger til et barnehjem, sier hun, mens hun viser sedlene som ligger pent sammen brettet i hånden hennes.
Vi er overrumplet – ennå en gang. Er det inngangspenger for å spasere over en åpen plass? Med vantro i stemmen prøver vi å argumentere med at vi ikke har små sedler igjen.
- Spiller ingen rolle, jeg kan veksle, er hennes raske svar.
- Ok, 100 rupies – og vi gir henne en 500 rupies seddel.
Hun teller raskt opp 300 rupies som hun legger i min hånd mens hun like snart forklarer at hun tar 100 fra hver av oss!

Landet vårt er gjennomsyret av korrupsjon, sier sjåføren på vei ut til flyplassen. Her er vi alle vår egen lykkesmed. Dette er et utviklingsland. Du bor i Norge? Dere er veldig rike, ikke sant? - Jeg vet ikke. Det sies at den norske stat er veldig rik. Var Norge en mann var han kanskje verdens rikeste mann, prøver jeg meg. Er det sant at Norge ikke vil være medlem av det europeiske fellesskap fordi dere ikke vil dele, fortsetter mannen.- Norge er et veldig lite land, forsøker jeg meg. India er 10 ganger så stort og dere har 300 millioner ganger så mange mennesker. Herregud, det er vel dere som er rike. Kanskje det, smiler mannen som tusenvis av indere hadde gjort det til oss på vår lang week-end i ”det gyldne triangel”, India.
I det jeg setter punktum for denne historien hører jeg at India har fått ny president. Hun er kvinne og heter Patil. Hun har formidable oppgaver foran seg.
Ikke minst trenger kvinnene i dette landet en talsmann mer enn noe annet sted. Hvert tredje minutt voldtaes , drepes eller mishandles en kvinne i dette ufattelige landet som det haster veldig med å komme til bunns i.
Det meldes ellers om stadige oppsving på indiske
børsen.