Betraktning etter tur til Berlin, oktober 2007
Berlin har endret seg.
Jeg har forholdt meg til Berlin, i snart et kvart århundre. Jeg levde ”bak muren”(i Vest – Berlin) i flere år. Og på vei ut og inn av byen følte jeg meg gjennom flere år som en kriminell fra fiendeland. Det var krig. Den kalde krigen. Vest – Berlins gater var ikke bare lystige. Man befant seg på sett og vis i ingenmannsland. Det meste virket uvirkelig. Til og med når vi gikk i demonstrasjonstog mot forhåndsutplassering av amerikanske raketter. Vi var i Tyskland, men bodde i den franske, amerikanske eller engelske sonen av Berlin. I vårt naboskap hadde jeg bare tyrkere. Vennlige tyrkere som inviterte meg til bønn og fellesskap. Tyskerne spratt omkring og passet på at de ikke ble lurt for en mark eller noen Pfennige. Berlins enker pleiet fortsatt sårene etter århundrets mest grusomme krig. Og der var mange enker.
Nå er de snart voksne de barna som opplevde at muren falt. Et nytt moderne Berlin vokser fram. Menneskene har forandret seg. Tyskerne er ikke lenger pirkete og ubehagelige. Og de er blitt sjenerøse mot seg selv og sine barn. Menn og kvinner virker mer likestilt. Mennene triller barnevogner og er synlig stolte når de lager god mat hjemme. Tyskerne er rett og slett blitt snillere mennesker. De har det bedre med seg selv.
Derfor er også Berlin blitt en særdeles inspirerende by å besøke. Det er hyggelig og lett å komme i prat med folk, det er givende å sitte omkring på byens uendelig mange kneiper, kafeer og restauranter.
Jeg dro i sin tid til Berlin for å forsøke å fatte den galskap som hadde resultert i folkemord.
Jeg måtte gå forbi alle de stedene hvor jeg visste at der hadde bodd jøder som brutalt var blitt revet ut av sine hjem og sendt til utryddelsesleirer. Ikke fordi de hadde gjort noe galt. Men fordi de var født jøder. Jeg fortsetter å grunne på dette. Det tror jeg også tyskerne gjør. De er alvorlige, de som sier at de ikke vil glemme alt som gikk galt, og at de alltid vil forsøke å forstå og at varsellampene skal være påslått. Overalt i Berlin konfronteres vi med den smertefulle fortiden. Siste oppgjør med sin brutale fortid har Berlinerne tatt i reisingen av et kolossalt Holocaust minnesmerke like ved Brandenburger Tor, i hjertet av byen. Her står 2700 sarkofagliknende steinklosser spredt utover et område på størrelse med en forballbane. Den som står mellom disse blokkene kan ikke unngå å bli tankefull. Vi blir utfordret.
Jeg kom hjem fra en reise til Berlin i går. Mitt inntrykk er at tyskerne har skjerpet seg enormt. De er blitt mennesker med høy grad av selvinnsikt og vilje til å stille kritiske spørsmål. Veldig mange har tatt et oppgjør med egen historie – og veldig mange er blitt
særdeles kritisk til overgrep og maktmisbruk. Den tyske stat er ikke hva den var.
Tyskland med sine over 80 millioner innbyggere er blitt et land vi kan lære av. Og som vi bør ha et tett samarbeid med.
Da jeg bodde i Berlin i åttiåra så jeg knapt en nordmann. Nå ser man nordmenn overalt. De er feststemte og berusede og ser ut til å ha det utmerket i hvileløse vandringer mellom Berlins uendelig mange vannhull. Klart man vil til Berlin! Og det vil alle vi andre også som vil ha mer kultur, innsikt, forståelse. Alle vi som vil skjønne litt mer.
Det er hyggelig at kongehuset nå har vært i Berlin. Dronningen holder lysbildekåseri om sine reiser i Norge. Det er i seg selv imponerende! Men viktig er denne reisen først og fremst dersom den frambringer kontakter og mer kunnskaper om Tyskland og Europas kanskje viktigste hovedstad, Berlin. Da vil vi også bedre skjønne tyskernes behov og vi vil kunne
vise like stor gjestfrihet som Berlinerne i dag gjør det overfor tusenvis av norske tilreisende.
Jeg har forholdt meg til Berlin, i snart et kvart århundre. Jeg levde ”bak muren”(i Vest – Berlin) i flere år. Og på vei ut og inn av byen følte jeg meg gjennom flere år som en kriminell fra fiendeland. Det var krig. Den kalde krigen. Vest – Berlins gater var ikke bare lystige. Man befant seg på sett og vis i ingenmannsland. Det meste virket uvirkelig. Til og med når vi gikk i demonstrasjonstog mot forhåndsutplassering av amerikanske raketter. Vi var i Tyskland, men bodde i den franske, amerikanske eller engelske sonen av Berlin. I vårt naboskap hadde jeg bare tyrkere. Vennlige tyrkere som inviterte meg til bønn og fellesskap. Tyskerne spratt omkring og passet på at de ikke ble lurt for en mark eller noen Pfennige. Berlins enker pleiet fortsatt sårene etter århundrets mest grusomme krig. Og der var mange enker.
Nå er de snart voksne de barna som opplevde at muren falt. Et nytt moderne Berlin vokser fram. Menneskene har forandret seg. Tyskerne er ikke lenger pirkete og ubehagelige. Og de er blitt sjenerøse mot seg selv og sine barn. Menn og kvinner virker mer likestilt. Mennene triller barnevogner og er synlig stolte når de lager god mat hjemme. Tyskerne er rett og slett blitt snillere mennesker. De har det bedre med seg selv.
Derfor er også Berlin blitt en særdeles inspirerende by å besøke. Det er hyggelig og lett å komme i prat med folk, det er givende å sitte omkring på byens uendelig mange kneiper, kafeer og restauranter.
Jeg dro i sin tid til Berlin for å forsøke å fatte den galskap som hadde resultert i folkemord.
Jeg måtte gå forbi alle de stedene hvor jeg visste at der hadde bodd jøder som brutalt var blitt revet ut av sine hjem og sendt til utryddelsesleirer. Ikke fordi de hadde gjort noe galt. Men fordi de var født jøder. Jeg fortsetter å grunne på dette. Det tror jeg også tyskerne gjør. De er alvorlige, de som sier at de ikke vil glemme alt som gikk galt, og at de alltid vil forsøke å forstå og at varsellampene skal være påslått. Overalt i Berlin konfronteres vi med den smertefulle fortiden. Siste oppgjør med sin brutale fortid har Berlinerne tatt i reisingen av et kolossalt Holocaust minnesmerke like ved Brandenburger Tor, i hjertet av byen. Her står 2700 sarkofagliknende steinklosser spredt utover et område på størrelse med en forballbane. Den som står mellom disse blokkene kan ikke unngå å bli tankefull. Vi blir utfordret.
Jeg kom hjem fra en reise til Berlin i går. Mitt inntrykk er at tyskerne har skjerpet seg enormt. De er blitt mennesker med høy grad av selvinnsikt og vilje til å stille kritiske spørsmål. Veldig mange har tatt et oppgjør med egen historie – og veldig mange er blitt
særdeles kritisk til overgrep og maktmisbruk. Den tyske stat er ikke hva den var.
Tyskland med sine over 80 millioner innbyggere er blitt et land vi kan lære av. Og som vi bør ha et tett samarbeid med.
Da jeg bodde i Berlin i åttiåra så jeg knapt en nordmann. Nå ser man nordmenn overalt. De er feststemte og berusede og ser ut til å ha det utmerket i hvileløse vandringer mellom Berlins uendelig mange vannhull. Klart man vil til Berlin! Og det vil alle vi andre også som vil ha mer kultur, innsikt, forståelse. Alle vi som vil skjønne litt mer.
Det er hyggelig at kongehuset nå har vært i Berlin. Dronningen holder lysbildekåseri om sine reiser i Norge. Det er i seg selv imponerende! Men viktig er denne reisen først og fremst dersom den frambringer kontakter og mer kunnskaper om Tyskland og Europas kanskje viktigste hovedstad, Berlin. Da vil vi også bedre skjønne tyskernes behov og vi vil kunne
vise like stor gjestfrihet som Berlinerne i dag gjør det overfor tusenvis av norske tilreisende.
<< Home